Historikk

Den gamle bygdehistorikeren, dikteren og skolemannen, Jacob Norman, sa en gang følgende: ”Når du kjem over Kvæfjordeidet og fjorden åpner seg for øyan dine, så er den grønne Kveøya det første du sette blikket på. Den ligg der, midt i fjorden, som det finaste smørøyet nokken kan tenke seg i grøtfatet sitt”.

 

Dette utsagnet uttrykker både den gamle øyværingen sin egen kjærlighet til heimplassen sin, og det uttrykker umiskjennelig noe om den gamle tid sitt bilde på en skikkelig god matrett!

I dag er det mange ting som er annerledes enn den gangen, men synet av Kveøya er akkurat det samme. Den strekker seg i retning fra sørøst mot nordvest, ca.7 km lang.  På sørsida har den Øysundet, og på nordsida Bygdesundet. Det var nemlig slik at når øyværingan før i tida skulle til Borkenes, så sa de at de skulle på Bygda. Innerste enden av øya preges av flate jorder, og blikket innover Kvæfjorden møter runde åser over Vikeland, Vik , Straumen og Salen. Fra den ytterste delen av Kveøya møter blikket villere fjell på yttersida av Gullesfjorden og Godfjorden, og terrenget på den delen av Kveøya preges av brattere marker og mer karrig vegetasjon. Her kan det være riktig værhardt når kulingen enten kommer ut Gullesfjorden, eller inn Andfjorden. Men gullvakkert er det i slutten av mai og juli når midnattssola ligger lavt over synsranda ut mot åpent hav!

 

Jordbruket.

                            Jordbruket på Kveøya har svært gode vekstvilkår.

                            Tidlig bart med  mineralrikt drivende jordsmonn, og

                            den rette hellinga på jordene fanger opp maksimal

                            effekt av sola. Avlingene er derfor det doble av hva

                            som ellers er vanlig i Troms. Ennå på midten av

                            1900-tallet var omkring 45 bruk i selvstendig drift, stort eller lite, og med over 30 hester tilsammen. På de fleste av dem hadde familien ekstrainntekt – eller hovedinntekt – fra anna virksomhet. Og familiene var til dels store, så Kveøyas folketall var over 300. Slik er det ikke lenger. I dag er 7 bruk i selvstendig drift, men til sammen holder disse all dyrka jord på øya i hevd. Om du nå tar turen langs den 9 km lange bygdevegen, så ser du velstelte jorder, velholdte hus, men mange av de tidligere brukene er nå kun boplass for 2 – 3 personer. De fleste henter sin inntekt utenfor øya. Og folketallet er så vidt over 120.

 

Men Kveøya har alltid vært preget av samhold og framtidsretta virksomhet. Fergedrift  ble etablert på 1950-tallet gjennom  eget andelslag og dugnadsinnsats. Den samme fremgangsmåten har skaffa øysamfunnet flytebrygge, småbåthavn og grendehus. Og nå er fastlandsforbindelse i ferd med å bli etablert takket være konstruktiv og ukuelig innsats fra øyværingene. Og annet hvert år arrangeres Kveøy-dagene der Øya riktig viser seg fram. Det er mange spennende ting å oppdage for den som ikke har vært her før. Beste fremkomstmiddel for de gode oppdagelser, er sykkel eller ”apostlenes hester”.

 

Hokland.

                                                Tar man veien fatt, og begynner ved

                                                fergekaia, så går ferden gjennom syv

                                                gårdsnavn: 

                                                Hokland, Hundstad, Vebostad, Garles,

                                                Skår, Haug og Øynes.

Hver av disse gårdene besto i si tid av mange bruk. Og alle har si særegne historie, delvis preget av virksomhet som har vært der, og delvis av personer som har levd der.

 

Hundstad.

                                        Hundstadgårdens særpreg er den store    

                                        strandflata ca 30 meter over havnivå der

                                        husene ligger, ei av de fineste strandflater    

                                        fra like etter siste istid som finnes i Troms.    

                                        Hundstad er et område med rik historisk tradisjon. En stor mengde gjenstandsfunn fra jernalder og middelalder (ca.600 – 1200 e. Kr.) befinner seg i samlingene til Tromsø Museum. Synlige bevis på liv og virksomhet i dette området var de mange gravrøysene nedover Hundstadnesset som lå intakt inntil 1930-40, og det lokale bønder har sett under arbeid med jorda på disse brukene, tyder på at her har ligget en storgård i riktig gammel tid. Den endelige dokumentasjon på dette mangler ennå, men tradisjonen sier at vikingehøvdingen Tore Hund hadde tilknytning til Hundstad. Gården hadde egen jekt som seilte til Bergen med tørrfisk på 16-1700-tallet.

 

Vebostad.

                   Etter Hundstad kommer vi til Vebostad. Dette er fødestedet 

                   til Gjertrud Rasch, kona til Grønlands apostel, Hans Egede.

                   På Gjertruds tid var Vebostad en av storgårdene i Kvedfjord
                   tinglag, med hennes far Niels Rasch som bondelensmann,
                   og gården var tingsted for tvistebehandling, kunngjøring av 

                   forordninger og avsigelse av dommer. Også Vebostad

                   hadde jekt som seilte til Bergen. Navnet Vebostad har etter tradisjonen rot i det norrøne ordet vedbol som betyr hellig sted. Det peker tilbake til religiøse tradisjoner i førkristen tid. Dette blir bekreftet ved undersøkelser som er gjort av arkeologer i en ende av den store gårdshaugen som husene i dag ligger på. Funn som ble gjort viser permanent bosetting på stedet helt tilbake til ca. år 300 før Kristus!

Vebostad har vært øyas skolested fra kretsen første gang fikk eget skolehus omkring år 1900. Også nyskolen ble bygget her på 1950-tallet. Skolen er nå nedlagt p.g.a. for lavt barnetall. Ved siden av skolebygget på Vebostad ligger Kveøyas flotte grendehus som ble bygget midt på 1980-tallet.

 

Garles.

                        Neste gårdsnavn vi kommer til er Garles, eller ”gårdene

                        uten utmarkgjerde” som navnet betyr. Det har de

                        imidlertid i dag! På Garles bygget de gamle pionerer et

                        etter den tids vurdering et stort bedehus i 1890-åra. Byggepris den gangen var 1100 kroner, og dette var lenge øyas viktigste forsamlingshus. Bedehus er fremdeles intakt, og har i dag status som et interessant lite lokalmuseum for øyas historie.

 

Skår.

Etter å ha rundet Skårnesset kommer vi til Skår. Her er

i dag ingen gårdsbruk i drift, men en solid gårdshaug

                        tyder på gammel bosetting. Flere nye hus gjør i dag

                        grenda til en flott boplass. Enda mer liv og røre var det

                        her da et svensk gruveselskap etablerte gruvedrift her i 1902 med på det meste 100 mann i arbeid. Den mest kjente gruva hadde navn Tore Hunds Grube. Samtidig med gruvedrifta ble det ført ledning og telefon fram til Skår via undersjøisk kabel fra Borkenes til Hokland. Dette var bare 30 år etter at Graham Bell fant opp telefonen! Gruvedrifta ble nedlagt i 1912, men sporene etter den er mange fra helt nede i fjæra til høgt oppe i lia. Øyværingene jobber nå med å dokumentere denne historia bedre.

                       

Haug.

                Etter Skår kommer Haug. Her er det i dag ikke fast bosetting,

                men noen av husene brukes likevel hyppig av sine eiere.

                Haug avsluttes med en rekke nuter som stiger markant opp

                mot himmelen. I følge gammel tradisjon nedtegnet av en

                historieinteressert sogneprest på 1860-tallet, så gikk denne fjellformasjonen den gang under navnet ”Kveda” fordi det sang her under kraftige kulinger inn fra havet. Det ble ogsså sagt at stedet i riktig gammel tid skulle ha vært et samisk offersted. I dag kalles fjellformasjonen ”Haugkjerringa” ettersom deler av den kan se ut som en kjerringprofil.

 

Lyngen.

                På Lyngen står det en bautastein fra ”uminnelige tider”. Den

                står midt i et av Kvæfjords rikeste felt med gravrøyser, og

har tilknytning til disse. Steinen er fra gammel tid kalt

                ”Piklisteinen”.

 

 

Øynes.

                        Siste gård på Kveøya er Øynes. Området preges av en

                        serie gravrøyser langs strandlinja. Alle visstnok fra

                        jernalder. Og stedet har sine historier både om

                        mennesker og makter. Dette er ikke minst levendegjort i fortellinga ”Havets Gru” som ble skrevet ned at baptistpastor og forfatter Helbostad på 1920-tallet. Øynes var stedet som hadde den første butikken i Kvæfjord, en såkalt uteliggerhandel som ble drevet sommerstid nede ved naustanlegget omkring år 1700.

 

Gamle øyveg.

                        Dersom du heller vil få med deg natur enn gårdshistorie

                        og folkeliv, så er turstien ”Den gamle øyveien” et godt

                        alternativ. Den er ryddet og merket og går fra Hundstad

                        til Øynes, eller omvendt. Om vinteren er det kjørt opp

                        skiløype.  Fra toppen av øya (ca 270m o.h) er det en mektig utsikt over 7 fjorder og mange fjell.  Her ser man bl.a.

Elde, Trastad, Borkenes, Straumen, Gullesfjorden og Godfjorden.

I havgapet mot nord sees Godfjordalpene, Gapøya og Andøya. 

 

Arne Johan Johansen.

 

 

Historikk og Severdigheter